Tale av Hennes Eksellense Michaëlle Jean
Canadas generalguvernør
i anledning
Fiskeri- og kystminister Helga Pedersens lunsj
Tromsø, Norge
30. april 2009

Sjekkes mot framføringen

Min mann Jean-Daniel Lafond, medlemmer av den kanadiske delegasjonen som er med oss og jeg synes alle at det er et stort privilegie å være her i Tromsø, den største byen nord for polarsirkelen.

Vi ønsker å takke dere for at dere er vertskap for denne lunsjen til ære for vårt statsbesøk til Norge.

Og hvis vi trenger flere tegn på vårt utmerkede forhold, trenger vi bare å se til lønnebladene i takdekorasjonen i dette praktfulle rommet, noe som får kanadiere til å føle seg som hjemme og blant gode venner.

Med oss idag har vi premierministre fra kanadiske provinser og territorier, og ministre som deltok i gårsdagens Arktisk Råd ministermøte, som ble grunnlagt i 1996 i Ottawa for å fremme sirkumpolart samarbeid.

Canada og Norge samarbeider tett i Rådet, som er et eksepsjonelt diskusjonsfora for arktiske naboland og urbefolkningsorgansasjoner som representerer folk som har levd i denne regionen i flere tusen år.

Målet er å sikre en balanse mellom det å utnytte ressursene og beskytte miljøet, og utviklingen for folk i nord.

Det er essenssielt at folk i nord har tilgang til alle redskapene de trenger for å forvalte ressurserne på en effektiv måte og for å bevare sine kulturer, språk og kunnskap, som er en uerstattelig skatt for hele menneskeheten.

I Canada, feirer Nunavut territoriet – som dekker to millioner kvadratkilometer og representerer tyve prosent av våre totale landområder – i år sitt 10-års jubileum siden opprettelsen og sin spennende utvikling mot selv-styre.

Det er en avgjørende dato i Canadas nyere historie og det er meg en stor glede å markere den her, i Norge, i et Arktisk miljø, i nærheten av den samiske befolkningen.

Det er en selvfølge at samenes unike erfaringer er av stor interesse for oss, og senere i ettermiddag vil vi få en anledning til å starte det vi håper vil bli en produktiv dialog med samiske representanter.

Villigheten til å holde dialoger lover godt for fremtiden og er fundamentet for gjensidig berikelse gjennom deling av synspunkter og kunnskap.

Faktisk, å dele kunnskap er en av nøklene til suksessen i dette samarbeidet mellom Canada og Norge, og mer spesifikt mellom Tromsø og Canada.

En rekke kanadiske forskere opprettholder fruktbare samarbeid med to eksepsjonelle institusjoner her som arbeider innenfor områder av felles interesse, og relatert til vår nordlige beliggenhet.

Jeg referer, selvsagt, til Norsk Polarinstitutt, det første av sitt slag i verden, kjent for forskning på klimaendringer og arbeidet med Arktisk kartografi.

Samarbeidet mellom Instituttet og flere kanadiske universiteter er spesielt bemerkelsesverdig, inkludert fellesstudier av endringer av isbreer relatert til global oppvarming.

Jeg referer også til Universitetet i Tromsø, det nordligste universitetet i verden og en del av det store nettverket, University of the Arctic, som inkluderer 28 kanadiske universiteter.

Å utforske alle dimensjoner av utviklingen i de arktiske områdene – fra deres kulturelle utvikling til deres økonomiske velstand – skapte en fellesånd blant kanadiske og norsk forskere.

En rekke utvekslingsprogrammer og forskningsprosjekter, som demonstrerer lovende vitalitet, har blitt etablert mellom Senteret for Samiske Studier og flere kanadiske institusjoner.

Senere idag, vil jeg løfte frem dette ekstraordinære samarbeidet mellom Canada og disse to ledende norske, arktiske institusjonene.

Arktis pleide å bli sett på som utilgjengelige og ugjestmildt, et sted med is like strengt som ilden i Dantes Inferno.

Men vi, nordmenn og kanadiere, søstere og brødre i Nordområdene, har lenge visst at ingenting kan være lenger fra sannheten og vet hvor vennlige arktiske mennesker virkelig er.

Vi kjenner til den nåtidens forblindelse, brakt frem av ressurspotensialet i disse områdene nedarvet fra våre forfedre, og dette gir oss et ansvar i forhold til fremtiden.

Vi har et ansvar for å ikke utnytte disse uberørte områdene av naturlige rikdommer på en grådig måte. Og bevare kulturen som har slått rot her for fremtidige generasjoner, kulturer som må få lov til å bli foreviget på en respektfull og ærefull måte.

Jeg er sikker på at dette er et ansvar hverken Canada eller Norge tar lett på.

Vi har ansvaret for disse områdenes ånder, landområder som ikke ligner noe annet i hele verden.

Åndene i disse områdene hvis majestetiske prakt av og til står skrevet i skyene, for å låne det praktfulle bildet til Innu poeten Rita Mestokosho, som en aurora borealis, som danser over himmelen som magi.

Takk så mye for å ha tatt imot oss og for deres oppmerksomhet.

Lenge leve vennskapet mellom Canada og Norge!